Når hun begynte å skrive izzat var hun bare 16 år gammel. Hun har skrivet mange forskjellige manus før den ble utgitt. Med en gang boken ble utgitt fikk hun mange negative kommentarer. Det var fordi folk trodde ikke på at det var mye tvangsgifting, og fordi folk ville ikke innrømme at det faktisk er sånn mange steder.
Boka er litt selvbiografi, hun har skrevet litt ut fra hvordan henne føler og opplever dette ved å være norsk, men med foreldre som har en annen kultur.
Nasim vokste opp i drammen på bragernes side. De var en av de første med utenlands bakgrunn som bodde der. Bragernes side var der folk var litt snobbete og hadde god råd. Nasim var i en søskenflokk på 5 og og faren var vaktmester. Hun følte at hun ikke passet inn på bragernes siden fordi det var en "rikmannside". Folk gikk i merkeklær og hadde mange ting henne skulle ønske hun kunne få, men foreldrene hadde ikke råd til dette. Det viktigste for foreldrenes kultur var å vise kjærlighet og skaffe dem det de trenger, ikke bruke ekstra mye penger på å for eksempel merkeklær. Det "ekstra" de andre fikk var luksus mente dem.
Det er ikke så rart at det var sånn fordi foreldrene hadde vokst opp i et land der det var mye dårligere levevilkår og en helt annen kultur. Ting som var viktig for ungdommer her i Norge er kanskje ikke like viktig der de ble oppvokst.
En søskenflokk på 5 i ungdomsalderen vil gjerne gjøre som de andre og omgås med andre mennesker, så alle ville jo starte på idretter. Dette var ikke foreldrene enig i fordi det ble mye kjøring som de ikke kunne klare når det var 5 stk med forskjellige idretter.
Et godt eksempel på forskjell fra kulturene var i 9.klasse da det var arrangert et ball på skolen. Broren fikk lov til å gå på dette ballet men henne fikk ikke lov. Gutter hadde mere frihet enn det jenter har i farens kultur og det er fordi døtre er "familiens ære". Faren mente at det er lett å bli stemplet når man er jente.
På grunn av alt dette ble det mye konflikter og uenigheter med faren, bare på grunn av at kulturene er så forskjellig. Ut ifra dette følte Nasim at henne ikke fikk nok av foreldrene sine. Ikke like mye som hun forventa eller skulle ønske. Jeg fikk intrykk av at Nasim hadde veldig vanskelig for å forstå faren.
Litt senere dro hun til Kasmir med faren der foreldrene vokste opp. Der var det helt anderledes enn her i Norge. Jeg tror hun forsto faren bedre etter denne turen, når hun fikk se hvordan han vokste opp. Når Kasmir kom hjem igjen fant henne ut at Norge er hennes eneste land og hjem, og hun følte at hun ikke hadde noe forhold til Kasmir. Denne turen hjalp henne til å finne seg selv.
Etter dette tror jeg hun fortalte at henne fikk et bedre forhold til faren. Senere fikk faren hjerneslag og dem er gode venner, forholdet mellom dem er veldig bra. Hun fortalte også at faren hadde det like vondt inne i seg med alle konfliktene som Kasmir hadde, kanskje værre også.
Nasim hadde vanskeligheter i ungdomstiden med å føle seg som en av de andre på grunn av hudfarge, hårfarge osv... Det har henne heldigvis ikke så mye problemer med nå lenger men hun er lei av at folk ikke godtar at hun svarer "norsk muslim". Folk vil høre at hun er norsk pakistaner selvom hun ikke er det. Henne er like norsk som alle andre her, men bare pga hudfargen hennes er det mange som ikke mener det samme. Selv om man er mørk så kan man være norsk. Alt dette fikk henne til å få lite selvtillit og vanskelig for å være den hun er.
Nå bryr ikke Kasmir seg om å se norsk ut fordi henne er norsk og er stolt over det. Hun har en engelsk mann og har barn. Familien gjør vanlige ting som alle andre her i Norge. Sønnen går for eksepmel på fotball og trives godt.
Til slutt vil jeg si at det var lærerikt og spennende å høre henne snakke om hennes liv og kulturer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar